Opplysningstiden (1700-tallet)

Fornuft og rasjonalitet i høysetet

1700-tallet går gjerne under betegnelsen opplysningstiden. Retningen kjennetegnes av troen på fornuften og ideen om at lærdom og kunnskap skal ut til folket. Man la barokkens strenge gudstro bak seg. Nå skulle opplevelsen av trygghet og orden komme fra mennesket selv. Fordommer, gamle tradisjoner og nedarvede forestillinger hadde hindret ny kunnskap om verden. Gjennom opplysning skulle mennesket nå lære å tenke selv, slik at de kunne utvikle seg til selvstendige individer. Alle mennesker hadde en iboende godhet og fornuft, og denne måtte vekkes gjennom kunnskap og opplysning, hevdet opplysningsmennene.

Med den menneskelige opplysningen sto plutselig rasjonalitet i høysetet. Dette medførte at kirken og adelen fikk en svakere stilling enn tidligere. Samtidig brøt litteraturen og kunsten med den religiøse makten og det ble rom for at litteratur kunne diskuteres mer uavhengig av makthaverne enn tidligere. 

Opplysningsfilosofene

Opplysningsfilosofene hevdet at alle mennesker fra naturens side var like. Dermed fantes det også noen naturgitte menneskerettigheter. Dette var f.eks. retten til liv, frihet og eiendom. Idealsamfunnet var et borgerlig demokrati med ytrings- og trosfrihet. I dette samfunnet skulle utviklingen være styrt av fornuften, makten skulle ...