Akkurat nå er 24 pålogget.

Renessansen

I dette kompendiet gjennomgås renessansens kjennetegn og temaer.

Hva er renessanse?

Ordet renessanse betyr gjenfødsel. Det er også navnet på perioden i Europa fra ca. 1400-tallet til 1600-tallet, hvor det skjer en lang rekke endringer innenfor både arkitektur, litteratur, kunst, filosofi, musikk og samfunn.
Renessansen betraktes som en gjenfødsel av gamle idealer og tenkemåter, fordi man gjenopptar ideer og filosofier fra den antikke greske og romerske kultur.

Renessansen i Norge

Mens renessansen i Europa blomstret mellom 1400- og 1600-tallet, var Norge fortsatt et fattig bodesamfunn uten konge, adel eller rike borgere til å fremme kunst, musikk og arkitektur. Det var først etter reformasjonen renessansen kom til Norge, hovedsakelig i form av små intellektuelle kretser, som stavangerhumanistene, bergenshumanistene og oslohumanistene. To av de få eksemplene på norsk renessansearkitektur er Akershus festning i Oslo og Rosenkrantztårnet i Bergen. 

Det var fremdelses kirken som var den sentrale oppdragsgiver for billedkunst, og det finnes en del eksempler på kirkekunst fra renessansen, som altertavler og malerier. Disse ble utført av omreisende utenlandske håndverkskunstnere som Peter Reimers og Gottfried Hendtschel.

Viktige oppfinnelser for renessansen – kunnskap utbres 

På1500-tallet er det særlig to oppfinnelser som bidrar til at kunnskap om verden, mennesket og kristendommen utvikler seg og spres. Den ene er kompasset, som gjør det mulig å kartlegge verden mer presist. Den andre er boktrykkekunsten, som gjør det enklere å trykke og gi ut bøker. Dette fører til at et skriftlig verk kan trykkes i stort opplag og nå ut til mange mennesker. Kunnskap er en veldig sentral del av renessansen, og det blir gjort store oppdagelser innen ulike vitenskaper. Innen naturvitenskapen blir det slått fast at jorden ikke er flat, men rund; og at det er solen, ikke jorden, som er universets sentrum. Som en konsekvens av dette endrer synet på verden seg drastisk.

I tillegg oppstår det helt nye vitenskaper. Et eksempel er de humanistiske fag. Dette er en form for vitenskap som tar utgangspunkt i mennesket, og blant annet består av kunnskap om historie, filosofi, kunst, musikk og språk. Utbredelsen av en humanistisk tankegang er tett knyttet til opfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet, som gjør det mulig å få tilgang til og å spre ideer i et helt annet omfang enn tidligere. 

Menneskesyn

I middelalderen ble virkeligheten forstått i lys av en guddommelig ordning. Det vokser frem et helt nytt menneskesyn i renessansen. En tankegang som vinner frem, er at mennesket er i sentrum. Det er denne idéen som ligger til grunn for humanismen, som blir utbredt i denne perioden. Troen på menneskets verdi og dets muligheter avspeiles både i humanismen og i reformasjonen av kirken, som kommer i renessansen. 

Begrepet renessansehumanisme henger tett sammen med den nye tiltroen til menneskets fornuft og dets muligheter til å tenke og vurdere selv.

Renessansehumanistene mener at mennesket ikke bare skal ta andres oppfatninger, overleveringer og tolkninger av verden for gitt. I stedet må alle selv oppsøke de opprinnelige kildene til kunnskap (”ad fontes”), og danne seg en personlig tro og tankegang. På dette punktet er renessansehumanismen tett forbundet med reformasjonen av kirken.

Renessanse og reformasjon

I middelalderen, perioden før renessansen, har den katolske kirken omfattende politisk og økonomisk makt. Kirken eier store landeiendommer og mange klostre og andre bygninger. Kirken er det eneste stedet folk kan høre bibelens ord, og kirkens religiøse makt er enorm. Men etter boktrykkekunstens utbredelse blir bibelen oversatt til mange språk, og tilgjengelig på en helt ny måte. Den lesende del av befolkningen får nå mulighet til å lese bibelen selv, og dermed foreta en selvstendig fortolkning av de religiøse tekstene. Dette betyr at kirken ikke lenger er nødvendig på samme måte som før for å dyrke kristendommen. Understøttet av den renessansehumanistiske tankegang, blir religion nå et personlig anliggende mellom individet og Gud. 

Martin Luther er den sentrale skikkelsen i reformasjonen av kirken. I 1517 kritiserer Luther måten den katolske kirken driver avlatshandel. Avlatshandelen fungerer på den måten at man ved å betale penger eller gi gaver til kirken, kan kjøpe sin sjel fri fra den såkalte skjærsilden, som er en form for mellomstasjon mellom jorden og himmelen. Jo mere et menneske har syndet i sitt jordiske liv, jo lengre skal sjelen pines i skjærsilden for å bøte for syndene, før den kommer til himmelen. Pengene kirken mottar gjennom avlatsbetaling blir blant annet brukt til å bygge nye store kirker og klostre. Troen på at man kan kjøpe seg fri fra sine synder er desidert god forretning, og i følge Luther har penger blitt viktigere for kirken en det religiøse aspektet. Det er dette Luther tar oppgjør med. Han mener det å kjøpe seg fri for synder med penger ikke har noe med kristendom å gjøre, og at tilgivelse og nåde er noe alle mennesker får, som en gave fra Gud.

Den katolske kirken reagerer med å gjøre Luther fredløs. Mens Luther gjemmer seg for kirken, oversetter han det nye testamentet til tysk og skriver en rekke salmer. Flere av disse, som for eksempel Vår Gud han er så fast en borg, synges den dag i dag. I 1520-årene fører reformasjonen til en splittelse av kirken i en katolsk kirke i Syd-Europa, og en protestantisk kirke i Nord-Europa.

Renessansens litteratur

I renessansen oversettes mye av den gamle greske og romerske litteratur og får klassikerstatus. Dette gjelder for eksempel Aristoteles’ Poetik. De antikke verkene blir ikke bare oversatt, de blir også gjenlest og analysert. Med humanismen kommer lesing og revurdering av verker i fokus, også av bibelens tekster. Samtidig gjør boktrykkekunsten bøker lettere tilgjengelig, og litteratur kan nå leses av betydelig flere mennesker enn tidligere. Dette gjør at litteratur får en helt ny status.

I renessanselitteraturen ser man både fremover og bakover. Bakover, fordi man ser på antikke verker og lar seg inspirere av disse. Mange antikke verker blir gjendiktet og nyfortolket. Fremover, fordi det samtidig eksperimenteres med nye former og stilarter, både i diktning på vers og i prosa. Under renessansen blir det skrevet ballader og folkeviser på morsmålene. Det oppstår også en ny kunstlyrikk som blant annet er inspireret av den italienske dikteren Petrarcas’ sonetter fra omkring 1375. Romanen som sjanger ses også for første gang i renessansen, med Cervantes roman Don Quixote fra begynnelsen av 1600-tallet.

På slutten av 1500-tallet introduserer den franske forfatteren Montaigne essay som sjanger. Hyrdediktning og heltediktning blir populære og dyrket i stor stil under renessansen. 

Der skjer også en endring i hvilke språk litteraturen skrives på. Hittil hadde latin vært det dominerende litterære språket, men fra renessansen av blir flere og flere verk skrevet på morsmål. Dette gjelder også salmediktningen.
En av de mest kjente forfattere i renessansen er engelskmannen William Shakespeare. Hans verk, som primært består av skuespill og sonetter, er helt sentrale for den engelske renessansen. Blant de mest kjente av Shakespeares verk er Macbeth, Hamlet, Romeo og Julie og Othello. Flere av Shakespeares skuespill er inspirert av antikke klassikere eller historiske begivenheter, og på den måten er de typisk for renessansen. 

Renessansekunst

Den nye humanistiske tankegang med mennesket i sentrum, gjenoppdagelsen av den antikke kulturarven, innovasjon og nye oppdagelser, økonomisk vekst, ett nytt og velstående borgerskap og den protestantiske reformasjonen var alle med på å prege kunsten i renessansen.

Både innen billedkunst og skulptur setter renessansens kunstnere mennesket i sentrum. Det fokuseres på menneskekroppen, dens utseende, anatomi og proporsjoner.  Portrettmalerier får innpass, og ofte blir modellen avbildet omgitt av bøker, instrumenter, en globus eller andre objekter fra renessansen. I malerierne blir det lagt vekt på lys, skygge, billedets dybde, perspektiv og komposisjon.

Geometri og matematikk var sentrale for kunsten i renessansen, og skjønnhet ble matematisk definert. Renessansekunstneren Leonardo Da Vinci studerte menneskekroppen inngående, og fant mange proporsjoner han mente burde være lik det gyldne snitt for at det skulle være en perfekt kropp. I 1487 tegnet han Den Vitruvianske mann, som senere ble veldig berømt. Tegningen viser en naken mann med utslåtte armer og ben inne i en sirkel og et kvadrat. Tegningen er en studie i menneskekroppens relative størrelsesforhold, og viser det Da Vinci mente var en voksen manns ideelle proporsjoner.

Kunsten som blir laget i renessansen kjøpes fortsatt primært av kirken, og størstedelen av billedkunsten har derfor religiøse motiver. Men i tillegg kommer en ny voksende handelsstand, med velstående mennesker som begynner å kjøpe en ny form for kunst, portretter. Flere av disse rike menneskene betaler gjerne for å få malt et bilde av seg selv. Disse portrettene kalles kontrafeier, og streber etter å være så virkelighetstro som mulig.

Det gyldne snitt

Det gyldne snitt er et system for størrelsesforhold med røtter tilbake til antikken. Det går i hovedtrekk ut på at hvis man deler et billedutsnitt i 9 like store deler ved å dele det i 3 både horisontalt og vertikalt, er de gylne snittene de 4 krysningspunktene for delingslinjene. Man finner dette delingsforholdet igjen mange steder i naturen, og spesielt på menneskekroppen.

I renessansens billedkunst, arkitektur og musikk bruker man det gyldne snitt til å skape gode proporsjoner. Komposisjoner og proporsjoner som kan settes inn i det gyldne snitt blir opfattet som et bilde på en guddommelig orden og harmoni. Det betyr at det gyldne snitt ikke bare anvendes for å gjøre billedet eller skulpturen vakker og harmonisk, men at det også uttrykker en dypere mening om en guddommelig orden.

Renessansemusikk

Mens renessansen i Italia var kjernen for det meste av kunst og kultur i denne perioden, dukket renessansemusikken først opp i Nord-Frankrike, Nederland og Belgia. Det vokste frem nye måter å komponere musikk, spre musikk, nye musikalske sjangre og nye musikalske instrumenter.

Det meste av musikken ble fortsatt komponert for kirken. Komponister ble bedt om å skrive stadig ny musikk til de skiftende bibeltekstene gjennom kirkeåret, og messer ble en ny, kirkemusikalsk sjanger. I polyfoniske messer tonesettes de enkelte leddene av gudstjenesten enten med bare menneskelig stemme, eller akkompagnert av forskjellige instrumenter. Motetter er musikkstykker bygget over flere religiøse tekster som synges flerstemt, uten instrumenter. De viktigste komponistene for utviklingen av kirkemusikken i renessansen var Josquin des Prez, Orlando di Lasso og Giovanni Palestrina.

I tillegg til kirkemusikken ble det på denne tiden også utviklet en verdslig renessansemusikk. Oppfinnelsen av trykkekunsten førte til at man kunne trykke opp og spre noter i stort antall. Det ble utviklet nye instrumenter i renessansen, deriblant orgel, klavikord, fiolin, gitar og blokkfløyte. 

Selv om musikk på denne tiden fortsatt ikke var allemannseie, var det stadig flere som kunne kjøpe noter og instrumenter.  Dette førte til at det oppstod en interesse for musikk som underholdning. Den velstående del av befolkningen begynte å arrangere konserter, og tok opp musikk som hobby.  Det oppstod mange varianter av verdslig musikk i renessansen, både vokale og instrumentale. 

Musikk som bare skulle spilles ble kalt sonater, mens musikk som bare skulle synges ble kalt for kantater. De mest populære vokale musikkformene var madrigaler, chanson og frottola.   

Renessansens arkitektur

En ting som ofte kjennetegner arkitekturen i renessansen, er harmoni og elementenes forhold til hverandre. Renessansebygninger ser ofte smale og elegante ut. De er bygget med utgangspunkt i idealer som enkelhet, regelmessighet, symmetri og harmonisk balanse. Disse idealene er hentet fra antikken. Å la seg inspirere av tanker fra antikken, er noe som går igjen i alle aspekter av renessansen.  

Bygningene har ofte gjennomgående horisontale linjer, og er ofte bygget i lyse materialer som for eksempel sandstein. Renessansebygninger har ofte store vinduer og høye gavler. På samme måte som i billedkunstenkunsten, får lyset større betydning i arkitekturen enn det hadde hatt tidligere. Takene på renessansebygninger er ofte av kobber.