Renessansen (ca. 1350-1600)

Renessansen oppsto i Italia på 1300-tallet, men kom først til Norden på 1500-tallet. I Norge ble den imidlertid aldri særlig innflytelsesrik. Her skisserer vi renessansens kjennetegn, med fokus på litteratur.

Mennesket kom i sentrum i litteraturen

Renessanse betyr gjenfødsel. Renessansetiden forsto seg selv som en gjenfødsel av antikken (den greske og romerske oldtiden). Derfor gjenoppdaget renessansens lærde oldtidens litteratur, f.eks. filosofiske skrifter av Platon, og brukte den til å forstå seg selv på nye måter.

I renessansen ble litteraturen ikke lenger bare brukt i religiøse og politiske sammenhenger. Forfatterne skrev heller ikke bare på bestilling fra kirken eller andre makthavere lenger. Renessansens forfattere ønsket i stedet å studere mennesket uavhengig av den katolske kirkes troslære. Denne hadde ellers vært det filteret som alt ble sett igjennom siden middelalderen. Men fremfor å ha Gud i sentrum, kom mennesket nå selv i sentrum i litteraturen.

Det økte fokuset på mennesket kom også til uttrykk som et større fokus på individet. I middelalderen hadde man hatt et kollektivt menneskesyn, men i renessanselitteraturen vendte man blikket innover og undersøkte menneskesinnet for å få svar på hva det vil si å være menneske. Dette ses blant annet i Shakespeares skuespill og Montaignes essays.

Litteratur på folkespråket

I renessansens Italia begynte forfattere som Dante, Boccaccio og Petrarca å skrive på det italienske folkespråket fremfor latin, som man brukte i kirken og tradisjonelt regnet som finest. Tendensen ble populær og bredte seg siden til flere andre land. 

I forlengelsen av denne tendensen, oversatte den tyske munken Martin Luther Bibelen til tysk i 1522 og 1534. Hensikten var at alminnelige mennesker selv skulle kunne lese Guds ord og reflektere over dem. Dermed var individet ikke lenger avhengig av k...