Akkurat nå er 270 pålogget.

Romantikken

Romantikken er en europeisk kulturhistorisk periode på begynnelsen av 1800-tallet som i Norge er på sitt høyeste i 1840-årene. Hvor man setter grensene for når romantikken begynner og slutter, avhenger av hvilken kulturhistorisk tradisjon man følger, og varierer fra land til land. Romantikken kom senere og varte lenger i Norge enn i de store europeiske kulturlandene. Innenfor både litteratur, musikk, filosofi og billedkunst kan man snakke om romantikken som en tidsperiode.

Romantikken på begynnelsen av 1800-tallet er en betegnelse for noe opphøyet, noe som avviker fra det hverdagslige. Det er ikke den type romantikk som kan oppstå mellom to mennesker det her er snakk om.  Romantikkens tekster og romantikkens kunst handler om noe større, om en universell eller nasjonal romantikk.

I romantikken er ordet romantikk assosiert med noe hinsides den jordiske, konkrete verden. Det kan være fantasi, drømmer eller følelser; det som ikke er håndgripelig.

I romantikken dyrker man skjønnhet, visjoner, og det åndelige generelt. I litteraturen søker dikterne seg bort fra den jordiske tilværelsen og inn i en bedre og mere åndelig virkelighet.

Romantikken i Norge

I Norge oppstod romantikken i kjølvannet av løsrivelsen fra Danmark og opprettelsen av Norge som selvstendig stat i 1814. Romantikken og nasjonalromantikken går hånd i hånd, og er i stor grad preget av ønsket om å finne den norske folkesjelen og skape en nasjonal identitet. Romantikerne ville vise at vi hadde en egen norsk kultur, på linje med andre nasjonalstater.

I første halvdel av 1800-tallet var Norge fortsatt et utpreget bondesamfunn. Skriftspråket var dansk, og dansk kultur dominerte  ”finkulturen”  hos den lille økonomiske og sosiale overklassen, som i overveiende grad bestod av embetsmenn.

Etter løsrivelsen fra Danmark oppstod en nye nasjonalisme med ønske om finne frem til det særnorske. Dette mente man var å finne i tradisjonell folkekultur. Forskere reiste landet rundt og samlet inn norske  eventyr, sagn og folkeviser. Forfattere, malere og komponister brukte det innsamlede materialet som utgangspunkt for kunsten sin. Målet var å uttrykke og avspeile den norske folkesjelen. Det som skjedde med norsk folkekunst, historie og språk i disse årene blir kalt ”det nasjonale gjennombrudd”.

Andreas Faye (1802-69) skrev den første samlingen av norske folkeminner; Norske Sagn (1833).  Faye var inspirert av brødrene Grimms innsamling av folkeeventyr Tyskland, og ønsket  å benytte samme metode. Han ville gjengi norske sagn slik de ble fortalt. I motsetning til brødrene Grimm, som tok mer hensyn til den muntlige framstillingsformen, gjenfortalte Faye sagnene i datidens offisielle skriftspråk - dansk. 

Det var Faye som inspirerte Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe til å ta fatt på arbeidet med innsamling, gjenfortelling, granskning og utgivelse av norske eventyr og sagn.  I perioden 1841 til 1845 publiserte de Norske folkeeventyr. Disse utgivelsene fikk stor betydning for nasjonalromantikken her til lands. Asbjørnsen og Moe innlemmet norsk setningsoppbygging og norske dialektord når de skrev ned de muntlige fortellingene. Dette gjorde at det ikke bare var handlingen, men også språket, som var norsk. Bruken av denne norskpregede 'stiltonen' var på mange måter en språkrevolusjon, og påvirket  andre forfattere som ønsket å fornorske språket sitt. Asbjørnsen og Moes eventyr var defor viktige for både utviklingen av norsk nasjonallitteratur, og for utviklingen av det norske skriftspråket. 

Romantikkens litteratur

Høydepunktet for romantikken i norsk litteratur kom i 1830-årene med forfatterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. For første gang fikk Norge en egen nasjonal litteratur hvor handlingen i romantikkens tekster ofte var lagt til norske miljøer. 

Både Wellhaven og Wergeland var romantikere, opptatt av det særnorske og inspirert av Platons filosofi. Men som mennesker og forfattere var de svært forskjellige. 
Welhaven var konservativ, nært knyttet til den danske romantikken og til den danske embetsmannskulturen. Han mente det var viktig å holde kontakten og bygge videre på det kultiverte åndslivet i Danmark og resten av Europa. Welhaven arbeidet sakte og pedantisk, brukte lang tid på form, og fulgte de klassiske reglene for hvordan dikt skulle skrives.  

Wergeland var en radikal patriot, opptatt av nasjonal selvstendighet. Han tok avstand fra det danske og embetsmannskulturen, og mente  den norske bondekulturen skulle være grobunnen for en norsk litteratur og et norskt språk. Han mente dikterens rolle var å åpenbare det som ikke var synlig for andre, og at det viktigste var å skrive raskt, når visjonene kom, uten å være bundet av regler. Han  brydde seg lite om de formelle sidene ved å skrive. 

Romantikkens forfattere

Mauritz Hansen regnes som Norges første prosaforfatter. Bondefortellingen Luren, utgitt i 1819, er den første av romantikkens tekster som idealiserer bøndene og livet på den norske landsbygda.
De litterære frontfigurene i norsk romantikk er forfatterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. 

Romantikkens musikk

Edvard Grieg er forgrunnsskikkelsen i norsk romantisk kunstmusikk. Andre nasjonalromantiske komponister er Ole Bull, Rikard Nordraak, Johan Svendsen og Johan Halvorsen. I Norge er romantikkens komponister i stor grad påvirket av norsk folkemusikk.

Romantikkens kunst

Norge hadde en rekke nasjonalromantiske billedkunstnere, blant dem I.C Dahl, Thomas Fearnley, Adolph Tidemand og Hans Gude. Det kanskje mest kjente nasjonalromantiske verket i norsk malerkunst er Brudeferden i Hardanger (1848). Bildet er et samarbeid mellom Tidemand, som malte båtene og brudefølget, og Gude, som sto for landskapsskildringen. Maleriet idylliserer og hyller både norsk natur og gamle, norske bondetradisjoner.

Romantikken som tidsperiode

At romantikerne søker vekk fra den virkelige verden er i litteraturhistorien blant annet blitt tolket som en reaksjon på de historiske begivenhetene som fant sted på slutten av 1700-tallet. I kjølvannet av den franske revolusjon i 1789 kommer industrialiseringen og liberalismen. Med industrialiseringen endrer de europeiske samfunnene seg på mange måter. Fabrikker skyter opp og forandrer landskapet og byene, og produksjonen av allverdens varer effektiviseres. Dette fører til at de som arbeider med å fremstille varene blir fremmedgjort overfor det produktet de er med på å lage. Før industrialiseringen var det ofte én og samme person som laget en vare fra bunnen av og gjorde den ferdig til eget bruk, eller solgte den videre selv. På fabrikkene er det ferdige produktet langt fra de menneskene som arbeider med å produserer det og skal bruke det. Arbeiderne som står ved samlebåndet på de mange nye fabrikkene ser bare en liten del av den samlede prosessen. Derved oppstår det hos arbeiderne en følelse av å være fremmedgjorte i forhold til sitt eget arbeid. Dette er blant annet tematisert i en del av den britiske romantiske litteratur.

Men verden endrer ikke bare utseende. Også mange verdier blir revurdert, og nye normer og ideologier vinner frem. Det samme gjør nye sosiale klasser. De som arbeider på fabrikkene blir en ny arbeiderklasse, og de som eier fabrikkene blir en rik, ny overklasse av arbeidsgivere.

Dette er noen av grunnene til at verden plutselig virker hardere enn tidligere. Det er nettopp denne verden diktere og kunstnere i industrialiserte land som Storbritannia og Belgia vender seg vekk fra i romantikken.
I Norge var Wergeland opptatt av tidens sosiale problemer og undertrykkelse av religiøse minoriteter. Han skildret fattigdommen blant husmenn på Eidsvoll og i byproletariatet i Kristiania, støttet bøndenes kamp for et utvidet demokrati og drev aktivt med folkeopplysning.

Romantikken som en reaksjon mot opplysningstiden

Romantikken blir i litteraturhistorien også oppfattet som en reaksjon på 1700-tallets opplysningstid. Opplysningstiden er en europeisk periode som strekker seg fra omkring 1690 til 1780. I denne perioden sprer troen på en menneskelig fornuft seg. Idealet i opplysningstiden er, som det fremgår av navnet, at alle mennesker skal være opplyste. Mennesket skal være dannet og kunne tenke rasjonelt. Rasjonalitet er et av de sentrale nøkkelord for opplysningstiden.

Noen av romantikkens sentrale kjennetegn er at man i stedet for rasjonalitet søker en inderlig følsomhet. I stedet for å forsone seg med verdens kaotiske tilstand søkes en opphøyet indre harmoni. Romantikeren forsøker ikke å endre den virkelige verden, men å slippe vekk fra den. Det er ikke lenger et ideal å være et rasjonelt menneske. I stedet skal man være et sansende menneske, som er i stand til å følge sin intuisjon. Romantikken har derfor andre idealer enn opplysningstiden. I opplysningstiden forholder man seg også først og fremst til den virkelige fysiske tilværelsen, mens man i romantikken søker ut over den virkelige verdens grenser og inn i en metafysisk virkelighet, som er hevet over den jordiske. Den følsomme siden av mennesket fremheves i romantikken, og den rasjonelle skyves i bakgrunnen i oppgjøret med opplysningstiden. Om forholdet mellom fornuft og følelser skriver Wergeland:

Du i ditt Hjerte før i din Pande
finde det sande.
Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...

(Wergeland: Mennesket (dikt), 1845)

Tanken om geniet

I romantikken er det en tendens til å dyrke enestående mennesker - eller genier. Noen diktere blir oppfattet som nærmest overmenneskelige genier, som har en enestående evne til å følge sin intuisjon og dermed skape fantastiske verk. De blir betraktet som mennesker som har en sterk forbindelse til det åndelige og har evner som gjør det mulig å formidle den sanne ånd gjennom litteraturen. Men også romantikkens musikere, malere og vitenskapsmenn kan betraktes som særlige enere.

Geniet er det inspirerede individ, som har en form for innsikt i verden andre, alminnelige mennesker ikke har. Geniet skiller seg fra talentet ved at talentet bare er dyktig innen for ett felt, mens geniet er i stand til å samle og forene flere vitenskaper og perspektiver i en høyere enhet. I Norge ble forfatterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven betraktet som genier. En annen norsk kunstner med genistatus var komponisten og fiolinvirtuosen Ole Bull, som også var en betydelig kulturpersonlighet og inspirator for en nasjonal norsk kunst. 

Nyplatonismen

En viktig tankegang, som ligger til grunn for romantikken, stammer fra antikken. Nærmere bestemt er det Platons filosofiske dualisme, som blir gjenopptatt i romantikken. Den måten man bruker Platons betraktninger på i romantikken, kalles ofte for nyplatonisme.

I nyplatonismen skilles det mellom ideenes verden og fenomenenes verden. Her skal fenomenenes verden forstås som den fysiske og materielle verden. Det er den del av virkeligheten vi kan se og føle gjennom sansene våre. I fenomenenes verden finner vi alt det som med tiden går til grunne og dør. Over fenomenenes verden er en verden av idéer. Det er den åndelige verden. Det er en verden hvor alt det vi ikke kan ta og føle på befinner sig. Det som er i idéenes verden vil ikke dø, men bestå til evig tid. Nyplatonismen innebærer en tanke om at de to verdener ikke lar seg forene. Dette fører til at mennesket føler seg splittet mellom disse to verdener. Det oppstår en form for splittelse i mennesket mellom kroppen, som tilhører fenomenenes verden, og sjelen, som tilhører ideenes verden. Denne splittelsen er blant annet tematisert i romantisk litteratur, hvor det splittede avbildes og tematiseres. 

I romantikken er den foretrukne verden, av disse to, idéenes verden. Man har en forestilling om, at man i fenomenenes verden ikke kan finne det sanne eller det gode eller det vakre. Her kan man bare finne deler eller fragmenter av allting. Fenomenenes verden består av ufullkomne ting. Det sanne og det fullkomne skal til gjengjeld finnes i idéenes verden. De sanne og fullkomne idéene, den sanne kjærligheten og den fulle sannheten finnes i idéenes verden som bare de store geniene har full innsikt i.

Dualisme i romantikken

Dualismen er forbundet med nyplatonismen, hvor man, som før nevnt, skiller mellom idéenes og fenomenenes verden. Dualismetanken går ut på at man ser verden som todelt. Man skiller mellom en fysisk verden og en åndelig verden, som står i kontrast til hverandre. Den fysiske verden inbefatter menneskets kropp, dyr, naturen og alle ting. I den åndelige verden finnes derimot den guddommelige ånd, menneskets sjel, alle sanne og fullkomne ideer og de sanne følelser.

Universalromantikken

Universalromantikken vender seg bort fra dualismen. I stedet for å tenke dualistisk, som nyplatonikerne gjør, tenker man i universalromantikken monistisk – som vil si at verden ikke kan deles i to, men at den er én samlet verden. Her skilles det ikke mellom ideene og fenomenene. Her er alt forbundet som én stor sammenhengende enhet, hvor alt har en plass og et formål i den større helheten.

Universalromantikken dukker først opp i den tyske byen Jena. På byens universitet studerer på begynnelsen av 1800-tallet blandt andre filosofen F.W.J. Schelling, teologen Friedrich Schleiermacher og de to dikterne Novalis og Johann Ludwig Tieck. Deres litterære og filosofiske verk er på forskjellige måter eksperimenterende i forhold til blanding av sjangre, form og innhold. Felles for dem er, at de har en idé om det totale kunstverk. De lager kunst for kunstens skyld, og hvert verk har sin autonomi. Det enkelte verk er sin egen virkelighet og sin egen verden.  

F.W.J. Schelling er naturfilosof og spiller en vesentlig rolle i utbredelsen av ideen om at alt henger sammen i én stor helhet. Jeget er en del av naturen, og ånden og bevisstheten henger sammen med det legemlige og naturen. Jeget behøver ikke å føle seg splittet mellom det fysiske og det åndelige, fordi det hele hører sammen og inngår i en dynamisk prosess. Naturen blir nå sett som grunnlaget og forutsetningen for at jeget kan være skapende. Jeget skal bruke naturen, og ikke søke vekk fra den. Schellings naturfilosofi ser verden som en enhet bestående av ånd og natur. Ånden er ifølge Schelling ikke forbeholdt det tenkende menneske, men er også til stede i naturen. Schelling og dikteren Johann Gottlieb Fichte sprer idéen om, at det skapende menneske, såvel som kunstverket, ikke er autonomt, men at det kun kan oppstå og eksistere fordi det er én samlet og universell enhet av ånd og natur. Det er en ånd i naturen, og det er en natur i ånden. Det er nettopp disse tankene som gjør seg gjeldende i det som blir kalt universalromantikken.

Universalromantikkens organismetanke

I forbindelse med tankene Schelling presenterer kommer ideen om at hele universet er én stor organisme. Organismetanken er en forestilling om at alle dyr, steiner, planter og mennesker henger sammen i én organisme. Ifølge Schelling er det den samme ånd i alle disse tingene, det er den samme ånd som fyller hele universet – eller den samlede organismen. Forskjellene mellom ting består i hvor bevisste de er. Det er en form for åndelig hierarki for hvor bevisst alting er, og om dette sier Schelling at ånden ”slumrer i steinen, drømmer i planten, våkner i dyret og kommer til bevissthet i mennesket”. Med andre ord er mennesket på det høyeste nivået i dette bevissthetshierarkiet, og steinen er altså det som er minst bevisst. At alle ting er forbundet i én stor samlet organisme betyr at det hersker en helt fundamental harmoni.

Organismetanken er også synlig hos mange andre betydningsfulle personer enn Schelling. For eksempel skriver filosofen J.G. Herder om hvordan forskjellige kulturer har en syklus som går gjennom barndom, ungdom, manndom og alderdom. At noe forløper i en syklus som gjentar seg selv, ligger tett opp mot organismetankens idé om helhet og harmoni. Også hos dikteren Goethe kan man finne spor av organismetanken, idet han beskriver en helhetsskapende kraft, som kommer til uttrykk både i naturen og i menneskets bevissthed.

Den religiøse utgaven av universalromantikken kalles ”panteisme”, som omtrent betyr ”Gud er i alt”. Panteismens idé er, i forlengelse av organismetanken, at Gud eller Ånden gjennomstrømmer verden fra det minste atom til de største solsystemer. Gud (”teos”) er altså til stede overalt (”pan”) i naturen, inklusive i mennesket. Panteister blev møtt av stor kritikk fra den tradisjonelle kirken, som så panteismen som en kjettersk lære.

Romantikkens maleri – naturen

I romantikkens billedkunst er særlig landskapsmaleriet utbredt. Det er denne type romantisk maleri som er felles for de europeiske lands billedkunst i perioden. Men det er ikke landskapsmalerier som bare forsøker å gjengi landskapet akkurat som det ser ut. Romantikkens natur tillegges en dypere betydning, og man forsøker å avbilde sinnsstemninger og følelser gjennom fremstillinger av landskap. Ofte ser man i romantikken malerier som forsøker å vise den særlige ånd i naturen, i tråd med den romantiske organismetanken og nasjonalromantikken.