2. verdenskrig i norge

Når krigen brøt ut i Europa i 1939 erklærte Norge seg nøytrale. Men befolkningen var splittet i støtte mellom aksemaktene og de allierte. 

Det nazi-sympatiserende partiet Nasjonal Samling (NS) ble valgt til å lede landet i en tyskstøttet regjerning etter den gamle regjeringen og kongefamilien dro i eksil til London for å unslippe nazistene. Fra 1942 var Vidkun Quisling ministerpresident for Norge (han ble senere henrettet for landssvik ved krigens slutt). 

Norge styrket militæret i Finnmark for å sikre seg mot Sovjetunionen. Etter Norge ble invadert var landet et diktatur under tysk lov fra 1940 til 1945. Det fantes på den tiden 400 000 tyske soldater i Norge og NS var det eneste lovlige partiet. Rundt 80 000 nordmenn befant seg utenfor de Norske grensene, enten fordi de hadde flyktet fra nazistene eller fordi de var strandet i utlandet. 

En stor del av den norske marinen fulgte kongen i eksil og kjempet på de alliertes side under krigen. Som representant for hæren fantes den norske brigaden i Skottland. Nordmenn som kjempet på tysk side omtales ofte som "frontkjempere". Under denne perioden ble jøder som oppholdt seg i Norge deportert, arrestert, trakassert eller de flyktet til Sverige. Det var omkring 44 000 norske fanger i tysk fangenskap og 900 nordmenn i Japansk fangenskap. Mot slutten av krigen ble store deler av Nordnorge ødelagt av tyskernes brendte jords taktikk - som de brukte for å forsvare seg mot et inntok av sovjetiske styrker. 

Da Tyskland kapitulerte ble tyske styrker trukket relativt fredlig ut av Norge. Etter krigens slutt ble nordmenn som hadde samarbeidet med tyskerne enten dømt for sine handlinger, stengt ute av samfunnet eller sendt ut av landet sammen med de tyske soldatene. Kvinner som hadde hatt romantiske forhold med tyskere ble ofte kalt "tyskertøser". Barn fra disse forholdene ble ofte tiltalt som "tyskerunger". Dersom de norske kvinnene hadde giftet seg med de tyske soldatene ble også de sent til Tyskland etter krigens slutt.