Havet ( åpningskapitlet i romanen Garman og Worse av Alexander kielland)

Hva sier teksten om forhold mellom natur og mennesker?

Havet Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det, lik en godslig elefant, de små puslinger som bebor jorden, og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant, at havet er troløst, for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjertet – det siste sunne i den syke verden. 
Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke, men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især, som stiller seg ansikt til ansikt med det. 
Havet smiler med blanke, grønne små bølger til de barbente unger som fanger krabber, det bryter i blå dønninger mot skipet og sender den friske, salte skumsprøyt langt inn over dekket, tunge, grå sjøer kommer veltende mot stranden, og mens trette øyne følger de lange, hvitgrå brenningene, skyller skumstripene i blanke buer over den glatte sanden. Og i den dumpe lyden når bølgen faller sammen for siste gang, er det noe av en hemmelig forståelse, hver tenker på sitt og nikker utover – som om havet var en venn som vet alt og gjemmer det trofast. 
Men hva havet er for dem som bor langs stranden, får ingen vite, for de sier ingenting. De lever hele sitt liv med ansiktet vendt mot sjøen. Havet er deres selskap, deres rådgiver, deres venn og deres fiende, deres erverv og deres kirkegård. Derfor blir forholdet uten mange ord, og blikket, som stirrer utover, veksler etter det uttrykket havet har – snart fortrolig, snart halvt redd og trossig. 
Men ta så en av disse strandboerne, flytt ham langt inn i landet mellom fjellene i den yndigste dal, du kan finne, gi ham den beste mat og de bløteste senger. Han vil ikke røre din mat, ikke sove i sengene, men uten å se seg om vil han klatre fra fjell til fjell, inntil han langt, langt ute skimter noe blått han kjenner. Da går hans hjerte opp, han stirrer mot den lille blå stripen som glitrer der ute, inntil det begynner å glitre blått alt sammen. Men han sier ingenting. 
 
Åpningskapitlet i romanen Garman og Worse av Alexander Kielland, 1880