Geigerteller

En geigerteller er et instrument for å måle radioaktivitet, vanligvis alfa- og betastråling. Den originale geigertelleren ble oppfunnet i 1908, men det var først i 1928 at GM-rør (Geiger-Müller-rør) ble oppfunnet og brukt i geigertelleren, noe som gjorde den mye mer effektiv.

Geigertelleren ble oppfunnet av fysikerne Hans Geiger og Ernest Rutherford, mens Hans Geiger og Walther Müller senere sammen utviklet GM-røret.

En geigerteller består av to deler; et GM-rør, som fanger opp strålingen, og den elektronikken som forsterker målingene og teler aktiviteten.

Et GM-rør er et lite rør som har et kammer fylt med gass, som for eksempel helium, neon eller argon. Inne i røret er det en anode som går gjennom midten. Selve røret fungerer som en katode.

Når en ioniserende partikkel kommer inn i GM-røret, vil den ionisere gassen så den kan overføres mellom anoden og katoden. Denne strømmen forsterkes og kan overføres til et instrument hvor man kan se den som et utslag.

På en klassisk geigerteller vil denne strømmen aktivere en liten lydmodul som gir oss et klikk. Dermed kan vi høre hvor mye stråling det er til stede. Utslaget kan også aktivere en teller, og på den måten kan man telle antallet ioniserende partikler over et tidsrom.

En geigerteller kan fange opp alfa-, beta- og gammastråling. Ved å bruke en bestemt type gass, kan man kan benytte geigertelleren til å måle nøytronstråling.